SKVIS.no sin journalistpris i lagfinalen gikk til Jon Sveindal. Han vant for en artikkel hvor han fortalte om en fin spilleføring av hjemmelagets Anders Dale. Spillet kan du finne her, på siste side i avslutningsbulletinen.

Det er ingen overraskelse at Jon stikker av med en pressepris, det har han gjort mange ganger før. Som en av de mest markante bridgeskikkelsene i bergensk og norsk bridge i omtrent fem (!) tiår har han preget både resultatlistene og bridgejouralistikkene. Før jeg ble kjent med Jon for mer enn 40 år siden elsket jeg å lese hans faste spalte i BIN, "Paraplybridge".

Jons meritter både som journalist og spiller er så mange at det vil føre alt for langt å nevne alt.

To av de meste markante bridgeskikkelsene i Bergen hygger seg på lagfinalens avslutningbankett: Kirsten Rita Arnesen og Jon Sveindal

Da jeg på et tidspunkt på 70-tallet begynte å få være med i turneringer hvor de beste spilte kom sjansen til å møte spillerne på de to beste lagene i Norge på den tiden, Golia (Oslo) og Bergen Ak. På laget fra Bergen spilte Jon med Tor Bakke, og min debut i 1.divisjon var mot dem, og den andre helgen møtte vi Golia. Det var stor stas!

Ikke lenge etter inviterte Jon meg til spille med han i en turnering i Bergen. Det var en ung, entusiastisk og nokså verbal Jon, kanskje ikke like lun som nå. Så det var ikke fritt for at jeg fikk høre det i løpet av den helgen, for naturlig nok la jeg mange "stålegg". Men også den gangen var Jon kvikk til å gi ros, og etter å ha fortalt meg noen sannheter kom det ofte oppmuntrende ord også. Og om kveldene ble noen av skuffelsene ved bordet kompensert med god vin og fantastisk fiskemåltid i Jons residens. Og selv om jeg var uerfaren og spilte ujevnt (det gjør jeg foressten fortsatt) gikk det ganske bra, Jon spilte som den toppspilleren han allerede var. Det ble andreplass bak et par andre legender, Per Breck og Louis Andre Strøm. Jeg lærte nok mer den helgen enn jeg hadde lært i de årene jeg allerede hadde spilt bridge.

Senere har jeg og Jon spilt noen turneringer sammen, men gjerne med flere års mellomrom. Sist var da Jon besøkte oss her i New Zealand for tre-fire år siden, og vi tok turen over dammen for å spille sammen i Gold Coast Congress i Australia.

Jon har vært åpen om sine helsproblemer de siste årene. Det var etter min mening synd han pga. de problemene ga seg som spaltist i Aftenposten. Men det er svært hyggelig at han fortsatt er aktiv som skribent i bulletiner og BIN. Også som spiller er han fortsatt aktiv, og såvidt jeg vet er han kvalifisert sammen med "gammelmakkeren" Tor Bakke for parfinalen senere i år. Der blir de som for 40 år siden en av gullfavorittene, for bridgen som kommer fra den kanten er fortsatt av ypperste merke. Mange husker nok innsatsen i Tromsø-EM for et par år siden hvor Jon sammen med en annen "gammelmakker", Arild Rasmussen vant bronse i lagturneringen blant en haug internasjonale topp-lag.

Gratulerer med vel fortjent pressepris, Jon! Og lykke til i parfinalen.          

NEI! 

Europa er en verdensdel. Verdensdelens territorium fordeler seg på 46 suverene stater.

European Union er heller ikke ett land, på samme måte som USA - også en union - faktisk er å betrakte som en nasjon. Det er da en stor forskjell her fortsatt? Uten å starte en diskusjon om EU, eller ved hjelp av historiske, kulturelle og politiske facts forsøke å forklare at Europa faktisk fortsatt er en haug med veldig forskjellige, selvstendige nasjoner, må det være lov å si imot amerikanere som tydeligvis har begynt å se på Europa som en nasjon.

Disse tankene kom da jeg leste en tråd på bridgesiden www.bridgewinners.com i forbindelse med at USA har kvalifisert sine lag til VM i Frankrike i august.

USA har i alle år hatt retten til å stille to lag i hver klasse i VM. For alle andre enn amerikanere har det virket litt pussig og kanskje urettferdig. Men vi har stilltiende akseptert det. Jeg, og mange med meg, blir dog litt irriterte når amerikanerne seriøst sier de har for få lag med, og at det er urettferdig at Europa kan stille med så mange lag! Riktignok er USA en av verdens største bridgenasjoner, og med sin enorme bredde i toppen muligens også verdens beste bridgenasjon. Men arrogansen er til å bli kvalm av når de på ramme alvor uttrykker at de synes de er så gode at de burde få ha med enda flere lag enn de to lagene de allerede har etter de eldgamle reglene.     

USA 2: Grue, Pepsi, Fleicher, Moss, Martel og Rosenberg.

Etter at team Nickell (Nickell, Katz, Meckstroth, Rodwell, Levin og Weinstein) vant retten til å være USA 1 i Bermuda Bowl, sikret team Fleicher seg retten til å være USA 2. Nickell er utvilsomt et av verdens beste lag, men andrelaget er også knallsterkt. Det vil ikke være noen sensasjon om det er USA 2 som til slutt står på toppen av pallen i Lyon.

En annen regel fra gammelt av er at de to lagene fra USA ikke kan møtes i finalen. Så hvis begge er videre etter Round Robin og to Knock Out kamper må de møtes i semifinalen. Dette var vel bestemt slik for at de ikke skulle bli ren USA dominans, og i gamle dager var Bermuda Bowl på en måte å anse som en stormatch mellom USA og Europa. Det var ikke få finaler som ble spilt mellom spesielt Italias The Blue Team og USA.

Er det ikke greit nok sånn som reglene er, da? Jeg er ikke av de (få) som hevder at USA kun burde få stille med ett lag. Men å gå til den andre ytterligheten å si at "vi er jo så gode, vi, at vi burde få stille med flere lag, sånn som Europa" blir litt som da England ikke ville være med i det første fotball-VM fordi de andre var så dårlige at det ikke var noe poeng å arrangere noe slikt mesterskap. 

På Bridgewinners kom det i gratulasjonstråden for USA 2 sin triumf flere kommentarer fra amerikanere som sier de synes det er urettferdig at "bare" to USA-lag får stille i VM. Overaskende nok var det svært få som sa i mot. Her er et par av kommentarene som etter min mening oser av arroganse: 

"Too bad USA is not allowed an extra team."

"One reason Europe has done well is that it is allowed to enter more teams."

Kun en mann sa ordentlig i mot, engelske David Gold. Som en bridgens Dr. Stockmann (En folkefiende) dundret han løs, først med kraftig, engelsk sarkasme:

"It is unfair that countries other than the USA are allowed to compete for the World Championship, yes. Someone fix the rules!"

Gold var videre saklig nok, og han til og med unnskyldte seg for å ha "hi-jacked" gratulasjonstråden. Hans hovedpoeng var at Europa ikke er bare ett land:

 "I don't object to USA getting two teams actually but I am surprised that such educated people talk about Europe as though it is the United states of Europe! (verses the United States of America). When Germany won the last world cup (soccer), do you think we all took to the streets of London waiving Bratwursts!?"

Nettopp! Vi er faktisk fortsatt en haug med selvstendige nasjoner her i Europa. Det kan ta hundrevis av år før vår nasjonale identitet blir at vi føler oss som Europeere heller enn som nordmenn, tyskere, engelskmenn osv., hvis det da skjer i det hele tatt noen gang (jeg tviler).

Vi nordmenn holder med norske lag, og jubler vel egentlig ikke mer om en annen europeisk nasjon vinner enn om en nasjon fra en annen verdensdel står på toppen. Hvis vi ikke gjør det så bra selv så kanskje vi holder litt mer med våre naboer enn andre land, i alle fall kan vi heie på danskene (og finnene og islendingene), og kanskje til og holde med svenskene på noen tidspunkt hvor vi ikke er opptatt av å "hate" dem .

Nederland møtte i helgen Norge i treningskamp i Utrecht. Kampen fungerer også som en del av uttakskriteriene for Nederlands uttak av landslag til Bermuda Bowl i Lyon i august, et mesterskap Norge ikke er kvalifisert til.

For Norge stilte Christian Bakke, Steffen Fredrik Simonsen, Allan Livgård, Terje Aa, Christer Kristoffersen og Erik Berg.

Det ble kjempefin matching for det norske laget mot en naturlig meldaljekandidat i VM. Nederland vant, men de norske spillerne ga dem skarp motstand.

Opptatt på annet hold fikk ikke jeg sett så mye på kampen som ble overført på BBO.  Jeg "bakspilte" imidlertid nest siste sett. Da var det i noen spill veteranen på dette norske landslaget, Terje Aa som gjorde mest rett, begge gangene var kontrakten 4 spar. Med forbehold om at det som ble vist på BBO er riktig gjengitt bommet to spillere på de poengene du skal nå få se, men Aa gjorde det riktige hver gang.

Verdensmester (2011) Luuk Verhees var i 4 spar og fikk hjerter ut fra Christian Bakke, til liten, sekseren og esset. Nederlenderen startet bra med å slippe rundt kløver 10 til østs dame. Tilbake kom kløver.

Nå er situasjonen som kopiert fra en bok om eliminasjon og innspill. Nords to hjerter trumfes hos syd, syds tredje kløver hos nord, og A-K i trumf tas underveis. Om det passes på at syd er inne etter dette kan det spilles ruter for å slippe inn øst som må gi ruterfavør eller spille til dobbeltrenons. Men Verhees rotet det til med timingen. Da han skulle trumfe den siste hjerteren "glemte" han å ta den andre store trumfen før han tok den andre hjerterstjelingen:

Alt han behøvde å gjøre i denne situasjonen (han har nettopp trumfet kløver knekt) var å ta for spar konge, så trumfe hjerter dame og spille ruter. Vests kort dekkes billigst mulig, og øst blir innspilt og må gi favør.

Verhees glemte altså å ta for spar konge. Da han stjal hjerter dame og spilte ruter til øst kunne Steffen Fredrik Simonsen spille hjerter til dobbeltrenons, for idet syd stjal kunne Bakke stjele over med damen, og nord måtte stjele over den. Dermed ble det intet ruteravkast fra nord. Med en kløvertaper og TRE (!) rutertapere ble det en bet.

Terje Aa hadde ingen problemer i dette spillet. Hjerter og kløver ble eliminert, spar A-K tatt underveis, og dette ble sluttposisjonen:

Aa spilte altså ruter 10. Vest dekket, nord dekket med kongen og esset vant stikket. Så måtte øst spille ruter tilbake og gi nord for ruter 9, eller hjerter til dobbeltrenons som gir stjeling hos syd mens en ruter forsvinner hos nord - ti stikk. (I diagramsituasjonen kunne Aa godt ha spilt liten ruter til nieren eller syveren med samme resultat)

God bridge av Terje Aa i Nederland

Ikke lenge etter var det en motspillsprøve i 4 spar som måtte løses.

Ved alle bord ble det spilt 4 spar. Den ser ganske bra ut siden sparfargen sitter så snilt, 3-2 med kongen i saks. Det er bare to rutertaper og en spartaper ser det ut til.

Ikke der Livgård-Aa spilte motspill.

Aa spilte ut ruter 10 til Allan som tok ett stikk til i ruter før han fortsatte han med den tredje ruterhonnøren. Aa så ned på det der bordet (vest), og ganske riktig konkluderte han med at det ikke fantes noe bedre tidspunkt å sette i trumfknekten, i et stikk hvor makkeren ikke behøvde å følge med trumf...

Det var det som skulle til, vest måtte trumfe over, og da var Livgårds 10-8-3 blitt til to trumfstikk!

Med to trumfstikk til nord ble det altså en deilig bet i 4 spar.

Ved de to andre bordene jeg så på kastet syd en hjerter på den tredje runden ruter. Da var det ingen problemer for spillefører. Han fikk lov å trumfe lavt, så kløver til knekten, spar til damen og spar ess. Alt forsvaret kunne få i tillegg til de to ruterstikkene var ett trumfstikk til nord.

(ps. Jeg tror det er riktig at det neppe kan koste noe å sette i trumf knekt som Aa gjorde. Men kanskje burde nord ha spilt en liten ruter i tredje runde for å presse syd til å trumfe?)