Sommerferie i Norge gir ingen garanti for sol og varme, men i år har det vært helt utrolig bra, også i Trondheim. I tropevarmen kom før helgen en litt uvanlig invitasjon, det skulle spilles lagbridge på Munkholmen som ligger en kort båttur fra byen.

Munholmen - et fint sted å være på sommerstid - også for å spille bridge

Børre Lund var organisator, regnskapsfører og det hele. Det måtte bli morsomt. Dagen startet imidlertid svært dårlig for undertegnede da jeg leste SMS-invitasjonen som "oppmøte klokken 1.30 i Ravnkloa" (hvor Munkholmbåtene går fra). Det viste seg å være 11.30, og dermed ble det en haug med bridgespillere som satt på Munkhomen og ventet, en spiller for lite til lagkamp. Men etter noen hissige telefoner fra innpisker Aksel Hornslien kom jeg meg utover, og kampen kunne begynne, fortsatt med god tid til siste båt tilbake til byen skulle gå. Riktignok gikk det litt hurtig for seg for meg da jeg dro hjemmefra, og at det var en av årets varmeste dager med over 30 grader var jeg ikke klar over. Så mest sannsynlig var jeg den eneste på Munkholmen i langbukse den dagen.

Om starten på dagen var dårlig så ble fortsettelsen mye verre. Verken jeg eller noen på mitt lag kunne få tak i noen IMP! Og det hjalp ikke samme hvem jeg spilte med i de forskjellige rundene hvor vi stadig fikk nye makkere etter et innfløkt og nøye uttenkt rulleringsopplegg, også adminstrert av nevnte Lund.

Det tok vel noe sånt som 2 timer før mitt lag kom på papiret, og det som måtte til var at en Europamester gikk seg en bet i 1 grand hvor han satt og så ned på åtte rene toppstikk. Da han prøvde på det niende stikket falt taket i hodet på han, og ble det IMP inn for oss – hurra!

Et spill fra den første Munkholmen Open var nesten et avisspill. Kun noen små justeringer, litt kunstnerisk frihet, måtte til i diagrammet før det ville vært ganske interessant.

Med slikt ender det jo som regel i 3 grand selv om det er et nokså håpløst foretagende – det er jo tross alt 26 HP N/S. Ser du noen mulighet for ni stikk etter spar ut fra vest?

Det nytter ikke å godspille stikk i en rød farge, for idet motparten for eksempel får et ruterstikk kan de hente fire sparstikk (minst) og beten.

I teorien kan man forsøke å lasjere første spar og håpe sparfargen sitter 7-2, men det er å tro på julenissen i 30 plussgrader. Kanskje det er bedre å stikke første spar og håpe på at forsvaret blokkerer seg.

Det er dog en annen liten sjanse, riktignok nesten mikropisk. Det er at samme motspillere er alene om både ruter- og hjerterholdet. For at det skal kunne fungerer må du få dem til å ta sparstikkene sine. La oss si det sitter slik fra start:

Du vinner første spar, tar kløverstikkene og frir deg så med spar. Hvis alle sparstikkene blir tatt ser det slik ut – nesten:

Jeg sa nesten, for du ser vel den ene feilen i dette diagrammet? Vest har igjen ett kort mer en de andre, og det er fordi han ennå ikke har kastet på den femte sparen. Hvis han kaster en hjerter vinner spillefører tre hjerterstikk til slutt, og hvis vest kaster en ruter kan spillefører tar for ruter ess og felle den siste ruteren og bruke hjerter konge som inntak til å hente godspilt ruterstikk. Men det satt ikke helt sånn, og kontrakten gikk bet etter at vest var flink og unngikk ruterutspill som ville forært spillefører kontrakten.

Og om det hadde sittet som i mitt diagram burde det uansett blitt bet, og du ser vel motspillet som beter da også? Unge Marcus Lund (deltar for Norge i junior-VM i neste måned) satt øst, og han hadde altså en større hjerter en syds nier. Og han var raskt frempå etter spillet og sa: «Om jeg hadde hatt bare småkort i hjerter burde jeg vel sett at jeg ikke kan ta alle sparstikkene, men skifte til rød farge tidlig nok for ikke å hjelpe spillefører med skvisen».

Kampen ebbet ut med journalisten på klar sisteplass. Men hyggelig var det, og alle kom seg (så vidt jeg vet) hjem med en av de siste båtene.